tirsdag 12. juli 2011

Sommerlige perler ☀

En lat sommerdag tredde jeg perler på en snor
- det ble mange ny armbånd...
 ☀
☀ ☀ ☀
Flere blir det - selvsagt :)
Når ferietiden er over så tror jeg nok at det vil komme noen slike i blogshopen min
- den har ikke akkurat vært prioritert i det siste.....
☀ ☀ ☀

Ellers så er sommer lesetid.
Jeg leser hele året, har alltid en bok som følger meg hvor jeg er, men på denne tiden av året
leser jeg mye mer enn vanlig. Det er deilig å forsvinne inn i bøker mens man sitter ute
og nyter sola og følger med på ungene. Min sommerlesing er lett og enkel
- humoristiske og søte bøker hvor jeg slipperå tenke...
- jeg bare forsvinner inn i handlingen.....
Jeg har mista oversikten over hvor mange bøker jeg har slukt siden våren kom.
Denne boka ramla jeg over da jeg hang etter charlotte som skulle se på nye
skolesekker - vi har en tradisjon at når man skal begynne i 4.klasse
så får man ny og større sekk, i år er det hennes tur!
altså... - boka stod der med sin perfekte
tittel og rød prislapp, kun 49,-
Tittelen kunne jo ikke være mer perfekt - denne måtte jeg lese!
Boka handler om mary som tragisk mister sin fem år gamle datter - dette er egentlig
nok til at jeg ikke orker å lese mer, men jeg ble nysgjerring... Jeg gråter og kjenner
grepet om hjertet mens jeg leser om sorgen ved å miste et barn... mary blir
'tvunget' av sin mor til å oppsøke en eldre dame som driver en garnbutikk
- her lærer hun seg å strikke gradvis, og hun kjenner at det tar brodden
av de vonde tankene. Hun blir også med i en strikkesirkel som
arrangeres av den eldre damen - de er 7 kvinner med hver
sin historie. Det er tøffe historier, og jeg gråter....
- det er en bok om livet, det liker jeg.
Hennes datter stella døde brått av hjernehinnebetennelse - det er muligens det som
gjorde at jeg måtte lese videre. Vår eldste jente, celine, ble veldig syk da hun var 7 år.
Det begynte med hodepine, kvalme og litt feber.. - en dag eller to innimellom. Men
på slutten av sommerferien ble hun verre, hun våkna pga vondt i hodet og gråt.
Vi bekymret oss for barnemigrene siden jeg fikk problemer på samme alder.
Turen gikk til legen som tok fryktelig mange tester, ingen av dem ga oss
noe svar, og jenta fortsatte å være dårlig. Hun gikk ned 4 kilo på
kort tid. celine hadde gode og herlige bollekinn på den tiden,
men de ble brått borte. Legen følte at han ikke kunne gjøre
mer og sendte oss til sykehuset for flere tester.
Det var det tryggeste....
Det var seint en kveld tidlig i august. Siden matilde kun var 2,5 mnd og celine måtte
bli over natta på sykehuset var det pappa'n som dro. Det var pyton å sitte hjemme
 mens jeg venta på telefon og oppdateringer. Midt på natta fikk pappa'n beskjed 
om at det ikke var noe skummelt i hjernen eller kreft. Dette var det første
de sjekka. Selvfølgelig verdens beste nyhet, men man blir litt skremt av
at disse ordene blir uttalt når det gjelder ens eget barn. *grøss*
De la seg til å sove for tidlig neste morgen skulle de ta
test fra beinmargen på henne. Jeg gikk rundt meg
selv her hjemme... Testen ble utført uten
problemer, så måtte vi bare vente
- og vente....
Jeg dro inn på sykehuset slik at mannen kunne dra for å jobbe. Med en gråtende matilde
på armen stod jeg ansikt til ansikt med en lege om mente at celine lata som hun var
syk for å få oppmerksomhet! Han så på meg med en nedlatende blikk og sa:
" Jeg ser du har en liten en på armen og at det er flere hjemme, da kan det
hende hun vil ha ekstra oppmerksomhet!" Jeg mista nesten taleevnen.
Fake oppkast og feber..?? Fake en drastisk vektnedgang?
Han spurte om matvanene og måltidene våre. Jeg ble
fryktelig lei meg - kun halvannen mnd før hadde
jeg fått mitt første gallestein anfall, og dette
gjorde at jeg ikke kunne spise alt som
de andre kunne... Jeg følte meg
som verdens verste mor.
Var dette grunnen?
Heldigvis ble han ikke vår lege der inne. Vi ble sendt hjem med ny time dagen etter.
Dagen etter var celine skikkelig dårlig, hun var kvalm og grå og ville heller ligge
i min seng enn å kjøre bil i 3 kvarter inn til sykehuset. Jeg ringte for å høre
om de hadde fått de svarene de vente på og om vi heller skulle komme
dagen etter. Svarene hadde ikke kommet, men legen i den andre
enden sa at de kunne være flere grunner til at celine hadde
 hjernehinnebetennelse..
Jeg trodde hjertet mitt stoppa!
Selvom vi hadde snakka om flåttbitt og slikt sammen med legene, så hadde
jeg ikke tenkt på dette! celine fikk en flått i hårfestet i september året før.
Ingen av hennes sykdomstegn kom før april året etter. Derfor hadde
vi slått fra oss at det hadde noe med dette å gjøre. En ting må
jeg si med en gang - dette var ikke den smittsomme og
svært farlige hjernehinnebetennelsen, denne var pga
borreliasmitte. Men ordet er ufyselig uansett!
Resten av dagen var jeg kvalm, urolig og redd. Det hjalp ikke at mannen måtte jobbe
døgnet rundt som han alltid gjør på denne tiden. Han fikk ordna slik at han ble med
inn til sykehuset dagen etter - og en ting var vi enig om:
vi skulle ikke gå før vi visste hva dette var!
Vi fikk en flott lege som var fra England, han tok godt vare på celine,
forklarte oss alt uten et snev av nedlatende tone.. Svarene hadde
kommet, og de viste at jenta vår hadde fått borrelia, og
at hjernehinnebetennelsen kom pga denne.
okei, svaret var her - nå visste vi!
celine ble satt på medisin, intravenøst - hver dag til samme tid i 14 dager.
Med en mann som måtte jobbe, en baby, to barn til hjemme + hunder,
så var et opphold på sykehuset umulig. Så det ble til at jeg kjørte
fram og tilbake hver dag. Etter et par dager fikk vi justert
tida slik at vi slapp å sitte i kø hver gang hjem.
Slik gikk dagene...
markus ble sendt på skolen, charlotte ble levert i barnehagen før
celine, matilde og jeg dro til sykehuset for å bli der ca 3 timer
hver formiddag. I ettertid kjente jeg at det var tungt og ikke
ha pappa'n der sammen med oss, men alt går!
Det var ei jente der på ti - elleve år som var tilbake pga kreft. Hun smilte stort og tegna
sammen med celine. Jeg fikk virkelig vondt inni meg... Mamma'n hennes var en flott
og åpen dame, vi snakke litt de gangen vi møttes. Lurer på hvordan det gikk med
dem... - slike historier gjør at jeg setter enda mer pris på mine friske barn! Vi
ble skikkelig skremt da celine ble syk, men etter 3 uker daglig på sykehus
var hun frisk. Hva er vel 3 uker i en slik sammenheng?

Dette innlegget gikk fra sommerperler til tanker...
Denne boka gjorde at jeg har tenkt masse på vår tid på barneavdelingen hos
Universitetssykehuset i Akershus. Jeg er glad vi slapp å bli der lenge, men
de var fantastiske den tiden vi var der og tok godt vare på oss!

mange varme tanker fra
post signature

9 kommentarer:

  1. En gripende historie. Skjønner godt hvor tøft det må ha vært i den tiden. At barna våre skal bli syke og ikke ha det bra, er nok skrekken for alle oss foreldre.

    Glad det gikk bra tilslutt med henne og alle dere andre. Må ha vært en stor påkjenning!

    Takk for at du deler dine erfaringer og minner.

    Ønsker deg en fin uke videre
    Klem fra meg.

    SvarSlett
  2. Det er bra vi ikke vet hva som venter oss rundt neste sving.... og man får det til om man må :)
    Gripende historie, og det er bra at det gikk bra :))

    SvarSlett
  3. Herlig at det gikk bra med barnet ditt. Uventet sykdom, især alvorlige er vanskelig å takle med en allerede full hverdag. 3 uker er ingenting, som en dråpe i havet med all tiden du og din datter får sammen. Hvor fantastisk er ikke det?! Håper at jenta som tegnet sammen med barnet ditt, hun med kreft, har vunnet over kreften. Bestefar døde av kreft.

    Armbåndene du lager er veldig fine. Liker spesielt det med "made with love"-greia. :)

    SvarSlett
  4. Det høres ut som en fryktelig tid, takk for at du delte den, vi trenger å reflektere over livet innimellom, så vi ikke tar det for gitt! Godt hun ble frisk! Nydelige armbånd du har laget! Og den boka må jeg snuse litt på ;) Ha en super dag!

    SvarSlett
  5. Takk for at du delte historien, Stinemor. Sender deg en stooor klem igjen!
    Før faren min ble født hadde farmor og farfar en gutt som døde av hjernehinnebetennelse, bare 9 mnd gammel.
    Jeg kommer nok til å lese boka jeg også, takk for boktipset!

    SvarSlett
  6. Sterk lesing Stinemor. Kan bare forestille meg hvilken vond tid dette må ha vært, så bra at det endte godt! Slike historier er både vonde og gode å lese, for det gjør noe med en.

    God klem ♥

    PS Nydelige perle-ting som alltid! :)

    SvarSlett
  7. Uff, det er så vondt når barna blir syke. Man føler sge så hjelpeløs.
    Så godt din historie endte bra.


    Flotte perler:)

    SvarSlett
  8. Uff, det høres ut som en fryktlig tid..Ingenting er værre enn at våre barn er syke,og at vi ikke kan gjøre noe annet enn å vente.. Så godt å høre at den endte bra med Celine<3

    Den boken leser min svigermor nå,vi nakket om den i stad,for jeg skal låne den når hun har lest den...

    Kjempe fine armebånd,som alltid:)
    Ønsker deg og dine en fiiin kveld..
    Klem

    SvarSlett
  9. Godt det gikk bra med jenta di! Det er slike ting som gir oss en fæl støkk, men likevel setter ting i perspektiv. Vi vet hva vi har og setter mer pris på de små tingene. Forferdelig å gå gjennom likevel.

    Jeg går en del i skauen og plukker stadig flått av meg selv - og av og til av barna og katten. Spesielt 4-åringen får litt siden han er høyt og lavt, men det må han få lov til. Jeg har likevel borrelia i tankene hver gang jeg ser en ufyselig flått. Så små kryp og så store skader de kan utgjøre. Huff :/

    Godt jenta di ble frisk igjen, men slike holdninger som du ble møtt med av den ene legen skulle ikke vær mulig.

    PS - flotte verk i perler! ;)
    Stor klem :)

    SvarSlett

Så hyggelig at du vil legge igjen en hilsen til meg
- tusen takk ♥