tirsdag 24. januar 2012

Mormor

 Noen dager tenker man litt ekstra - i dag er en slik dag....
Det er et år siden min kjære mormor døde
Et år siden vi satt her på østlandet bekymret og frustrert over avstanden til sunnmøre. Det la en ekstra tyngde på alle tanker at vi var så mange timer unna mormor når hun ble dårligere og dårligere. Men ikke mamma, søstra mi eller jeg trengte mye tenketid, valget er enkelt og ingen tid kunne mistes. Man vet aldri hvor lang tid man har før slutten kommer, og tanken på å ikke se henne en siste gang var utenkelig.
Matilde var mye dårlig på denne tiden i fjor og hadde hatt høy feber i flere dager som ikke ville ned. Det bekymret meg veldig - tanken på å dra fra et sykt barn gjorde det vanskelig for meg. Jeg er nok litt hønemor på det området :) men kvelden før fikk vi endelig svar på hvorfor hun var så dårlig og medisin mot en halsbetennelse. Dermed fikk vi heldigvis ned feberen før jeg skulle dra neste dag, og jeg kunne fokusere kun på mormor
 Vi kom opp seint fredag og rakk et besøk hos mormor før vi måtte rekke siste ferje fra Brattvåg til Fjørtofta. Det var mørkt som svarte natta ute på havet - alt føltes ekstra stille. På lørdag dro vi tilbake til mormor for å være hos henne
noen timer, forandringen fra kvelden før var merkbar - tiden krympet inn...
Det å si farvel ble fylt av usikkerhet - var dette for siste gang?
Søndagen tusla søstra mi og jeg rundt på øya, behovet for å gjøre noe normalt var der.. Det var andre som dro til mormor den dagen. Kvelden ble tung, alle skulle hjem dagen etter - suget i magen fortalte meg at vi kunne ikke dra. Tanken på at mormor skulle dø alene ble intens, den gjorde meg kald innvending. Ingen fortjener å dø uten sine nærmeste rundt seg
- vi kunne ikke dra. Mamma tenkte det sammen, de andre måtte rekke fly mandag morgen. Vi pakka og dro som planlagt med ferja fra øya, selvom ingen sa noe så visste vi nok at vi ikke kom til å kjøre hjem den dagen. Mormor var merkbart dårligere - pusten hennes var så tung og man fikk en følelse av at mormor sin sjel var på vei bort. Det var en påkjenning
å sitte ved siden av henne, det var tøft å holde den kalde hånden hennes og høre pusten slite. Jeg ble sliten langt inn i kroppen. Vi ga hverandre noen pauser - litt tid for å puste ut. Min søster og jeg kom inn døra rett før mormor sitt siste pust - jeg stod ved enden av senga, så rett på henne, holdt selv pusten og bare ventet...  - ventet.... Mormor pustet aldri igjen, hennes ferd var over og nå kunne hun hvileJeg er så takknemlig for at vi var hos henne.
Det er vondt å se et menneske dø, jeg slet lenge etterpå med disse bildene i hodet mitt... - det ble vanskelig å huske noe annet. Det ble vanskelig å huske min livlige, lattermilde og gode mormor som ertet meg med kjærlighet. Men etter en stund klarte jeg å huske de gode minnene, de gode stundene... Alle de gangene jeg satt på kjøkkenbenken mens mormor bakte brød eller lagde verdens beste kokosboller
 
Slik velger jeg å huske min mormor - full av latter og livsglede!
Jeg er 17-18 år på bildet, kun en ungfole :) - lenge siden...
Men et kjært minne



5 kommentarer:

  1. men minnene har du ....

    så sårt å lese, men samtidig har du klart å finne orda, orda eg streva med da min mamma døde for nesten 10 mnd. siden ...

    monikaklemma

    ps... artig å lese om dine røtter her fra sunnmøre,
    det er jo ikkje så langt fra her eg bur ;)

    SvarSlett
  2. Fine minner ♥ Og er det virkelig ett år siden? Jeg husker så godt innlegget ditt da det hadde skjedd. Tiden går, godt man har minner og bilder.

    God klem til deg ♥

    SvarSlett
  3. Nydelig skrevet. Godt man har mange gode minner.

    SvarSlett
  4. Jeg tenkte også ekstra mye på mormor igår ♥ Sa til mamma kvelden før - Tenk, imorgen har det gått ett helt år. Det er helt merkelig !
    Men gode minner har vi, søss ♥ Savner henne masse.

    SvarSlett
  5. For ein fin måte å heidre mormora di på! Du skreiv så rørande og vakkert...

    SvarSlett

Så hyggelig at du vil legge igjen en hilsen til meg
- tusen takk ♥