mandag 8. november 2010

- et annerledes innleggღ

Det har vært mange tanker fykende gjennom hodet mitt om jeg skulle skrive noe eller ikke. Det er noe med at tanker må ut innimellom - spesielt når frustrasjonen blir stor... Jeg har sånne dager nå, tunge dager.
 Bobla sprakk litt før i dag og det fosset over av tårer - det føltes båder rart og godt etterpå.
Jeg sliter med vonde ledd og alt det som hører til. Diagnosen fibromyalgi fikk jeg i 2002 fra to leger uavhengige av hverandre. Det har utviklet seg mye etter det, og jeg har opplevd ting som virkelig
har skremt meg. Følelsen av å forsvinne ut av sin egen kropp, merke at man på en måte svever
et par sekunder, hodet fylles med vatt og ordene som kommer ut av munnen min da jeg får
et spørsmål passer absolutt ikke til tankene i hodet mitt - heller ikke noe logisk svar.
Følelsen av å ikke finne de rette ordet i en samtale kommer ofte, og da føler man seg virkelig dum.
Hvor ble det av min hjerne? Man smiler og dekker over det med andre ord slik at ingen
oppfatter hva som egentlig skjedde. Andre ganger hender det at man må støtte seg til
veggen mens man går bortover gulvet - her er ingen hindringer som øyet kan se...
Kun en kropp som føles helt kraftløs, det er skremmende når det kjennes ut
som at kraften flyter ut av fingrene. Man står igjen nummen og forvirret.
 ❅
Gifteringen min er på feil hand, den er på en ringefinger - men ikke den rette. Den hang lenge rundt
halsen min i et smykke, den har ikke vært på rett finger mer enn et par timer av gangen det siste
året.  Hvorfor? Handa er hoven, leddet på rett ringefinger er større enn det pleier og verker.
Setter jeg på ringen er det som at fingeren går i full protest ved å bli enda større.
Da må den bare av. Så kom tanken - hvorfor er det bare den fingeren som
er den rette? Jeg er da ikke mindre gift om ringen er på andra handa...
Mannen elsker meg vel ikke mindre av den grunn?
Ei heller jeg han....
Støtte er viktig - det å vite at de rundt deg ikke er mindre glad i deg selvom du føler deg udugelig og lat.
Ja, faktisk lat.. og konstant dårlig samvittighet over alt jeg burde ha gjort - dette stresset gjør ikke
tilstanden noe lettere, jeg gir meg selv bare unødvendig stress som gir utslag i kroppen. Det å gi seg
 selv tid, ro og lov til å fungere på sitt vis er vanskelig fordi man ikke da passer inn i miljøets
 lover & regler - man er ikke som alle andre. Det igjen gir en bare mer dårlig selvtillit,
min selvtillit er skrall selvom jeg later som at alt er i den skjønneste orden.
 Jeg begynner å bli litt lei av det, og det er slitsomt..
Jeg lærte meg i vinter at hvis skal jeg være en omsorgsfull og kjærlig mor & kone da må jeg prioritere meg selv. Og det høres fryktelig egoistisk ut! Høres helt forferdelig ut... Men jeg ser jo resultatet av å ha så
høye forventninger til meg selv, jeg klarer aldri å fullføre de.. Jeg innså at min sårbarhet som
jeg alltid har sett på som min største svakhet kanskje var min styrke istede. Jeg er sårbar,
full av følelser og omsorg - det gjør meg sterk! Og nå renner det en tåre på mitt kinn for
minnene fra den dagen jeg forstod dette var så spesiell - og det var takket være
en hest som minnet meg om mine afghanske mynder. Er det mulig liksom??
Med et stort smil om munnen kan jeg si ja med trygghet og glede.
Den historien kommer kanskje til å skrive om en annen dag.
Den lærte meg så masse - så tror den burde fortelles.
Nå har jeg skrevet det ned - alle tankene jeg har tenkt de siste dagene. Som sagt var jeg usikker på om det passer i en blogg, men denne bloggen er jo meg på alle måter. Og jeg er litt lei av den følelsen jeg får
 av å føles misforstått og ikke trodd på, dette gjelder leger og nav. Ikke alle leger, men de som tilbyr
 meg lykkepiller eller gå deg en tur som løsning, de hører ikke etter - og de gjør meg sinna! Jeg
vet at det er lett å si: kom deg ut, gå deg en tur - ikke sitt inne med tankene.. Tenk om det
hadde vært så enkelt.. Disse kommentarene gjorde at jeg har tvilt på meg selv i lang tid,
selvsagt var det bare meg som overdrev eller?? Lettelsen er stor når man finner ut
at alle disse ekstra plagene er en del av sykdommen fibromyalgi... - man mister
ord, man mister den viktige delen av søvnen som gjør at man føler seg uthvilt,
man mister  ofte all kraft i kroppen, man blir ofte deprimert, tung til sinns.
- alt hører til, det er en del av meg! Jeg kan klare å leve med det,
men klarer de rundt meg?
 
Jeg ble medlem i norsk fibromyalgi forbund i dag... - det var på tide etter 20 år med disse smertene
 og problemene. Jeg registrerte meg og fikk tilgang til forumet der. Det var en rar følelse å lese om
andre sine hverdager - de ligner så på mine... Det er godt å se at man ikke er alene,
selvsagt vet jeg jo det :) - men det var godt å se det også! Noen ganger trenger
 man å prate med andre i samme situasjon, det er lettere for dem å forstå.
Man føler fort at ens venner har vanskelig for å sette seg inn i den
situasjonen, og man vil jo heller ikke plage dem. I dag har jeg
plaget dere, men dere bestemmer jo selv om dere gidder
 å lese hele veien ned, så jeg har faktisk ikke så dårlig
 samvittighet for det..... - så det så :)

- bildene er hentet fra google, jeg søkte på moments og plukket ut de bildene jeg likte -

Takk til deg som leste!
- i dag måtte det ut..

klem
- stinemor -

6 kommentarer:

  1. Kjære deg, dette hørtes ikke godt ut. Jeg tror det er veldig lurt å melde seg inn i foreningen, å snakke med andre i samme situasjon gjør alltid godt. Det er nok også lurt å skaffe seg mye informasjon om din sykdom. På den måten slipper du å engste deg og lure på ting. Selv om det er vanskelig, så er det nok fint at venner og familie også vet en del om sykdommen din. På den måten slipper du å føle deg dum og lat. Si også til deg selv at dette er ikke en del av deg - men av sykdommen. Det er ikke din skyld! Ikke ha så dårlig samvittighet, men gled deg heller over de ting du klarer. (Lett for meg å si men..) Det er DU som kjenner din kropp og dine begrensninger best. Og du viser styrke nå ved å dele dette med oss. Mitt livsmotto når det butter litt imot er: "ta en dag av gangen, og gled deg over de små ting."
    Håper jeg ikke høres belærende ut, dette var kun ment som en oppmuntring :)

    SvarSlett
  2. Så fint du har skrevet, om ting som er tøft for deg. Og du plager da ikke, det er din blogg:) Og som du sier, så velger man selv om man vil lese. Jeg vil bare gi deg en trøsteklem, og kjenner jeg blir rørt. Det er mange som har det som deg. Og håper du finner lyspunktene i hverdagen, og klamrer deg til de også. Håper du har en støttende mann.

    SvarSlett
  3. En liten vestlands klem til deg ;)
    Dårlig samvittighet fører ingen vei. Gjør det du orker, og ikke mer. Ikke plag deg selv med tanker om "alt du burde gjort" La de rundt deg hjelpe til også, ikke ta lasten alene ;)

    SvarSlett
  4. En tankevekker på en helt vanlig mandag! Ikke alle har det så greit, og det er viktig å ta vare på hverandre i sånne stunder. Håper ditt medlemsskap og det du har lært hittil kan hjelpe deg til å finne en måte å takle hverdagen på. Gjør det som er best for deg og for at de rundt deg skal ha det bra, og ikke tenk på alle andre! God klem til deg :)

    SvarSlett
  5. Uffa Stine...dette visste jeg ikke!!! Så trist å lese....for noen tøffe dager du må ha! Og jeg er veldig glad du delte dette i bloggen...jeg er sikker på at det var litt terapi i å skrive dette ? Selv om det er mye som er fint og vi drømmer om ditt og datt,er det menneskene bak som teller og hvordan de har det er det viktigste - derfor ble jeg veldig lei meg når jeg leste om hvordan dagene dine kan være! Glad du finner styrke på et vis Stine...husk at man også har lov å være svak og ta imot hjelp innimellom:))))
    Mange gode klemmer til deg - stå på videre,hodet opp og føttene ned.
    tove:)

    SvarSlett
  6. Delt smerte er halv smerte er det noe som heter - og jeg syns du er modig som deler.

    Det er godt å rydde opp litt innvendig sånn fra tid til annen - få satt ting i perspektiv - minne seg selv på hvem man er og ta seg tid til å være stolt av seg selv. For DU kjæreste Stinemor har ALL GRUNN til å være stolt av deg selv !

    4 fantastiske unger har du satt til verden - 4 fantastiske unger som du gir en vidunderlig og trygg oppvekst. Du er det minst late menneske jeg kjenner - og du har alltid et smil på lur til oss alle!

    Gode Stine - ta vare på deg selv og tillat deg å ta "time out" for å lade batteriene !

    GLAD I DEG og DEN DU ER !
    Hilde

    SvarSlett

Så hyggelig at du vil legge igjen en hilsen til meg
- tusen takk ♥