- et annerledes innleggღ

Det har vært mange tanker fykende gjennom hodet mitt om jeg skulle skrive noe eller ikke. Det er noe med at tanker må ut innimellom - spesielt når frustrasjonen blir stor... Jeg har sånne dager nå, tunge dager.

 Bobla sprakk litt før i dag og det fosset over av tårer - det føltes båder rart og godt etterpå.

❅

Jeg sliter med vonde ledd og alt det som hører til. Diagnosen fibromyalgi fikk jeg i 2002 fra to leger uavhengige av hverandre. Det har utviklet seg mye etter det, og jeg har opplevd ting som virkelig

har skremt meg. Følelsen av å forsvinne ut av sin egen kropp, merke at man på en måte svever

et par sekunder, hodet fylles med vatt og ordene som kommer ut av munnen min da jeg får

et spørsmål passer absolutt ikke til tankene i hodet mitt - heller ikke noe logisk svar.

Følelsen av å ikke finne de rette ordet i en samtale kommer ofte, og da føler man seg virkelig dum.

Hvor ble det av min hjerne? Man smiler og dekker over det med andre ord slik at ingen

oppfatter hva som egentlig skjedde. Andre ganger hender det at man må støtte seg til

veggen mens man går bortover gulvet - her er ingen hindringer som øyet kan se...

Kun en kropp som føles helt kraftløs, det er skremmende når det kjennes ut

som at kraften flyter ut av fingrene. Man står igjen nummen og forvirret.

 ❅

Gifteringen min er på feil hand, den er på en ringefinger - men ikke den rette. Den hang lenge rundt

halsen min i et smykke, den har ikke vært på rett finger mer enn et par timer av gangen det siste

året.  Hvorfor? Handa er hoven, leddet på rett ringefinger er større enn det pleier og verker.

Setter jeg på ringen er det som at fingeren går i full protest ved å bli enda større.

Da må den bare av. Så kom tanken - hvorfor er det bare den fingeren som

er den rette? Jeg er da ikke mindre gift om ringen er på andra handa...

Mannen elsker meg vel ikke mindre av den grunn?

Ei heller jeg han....

❅

Støtte er viktig - det å vite at de rundt deg ikke er mindre glad i deg selvom du føler deg udugelig og lat.

Ja, faktisk lat.. og konstant dårlig samvittighet over alt jeg burde ha gjort - dette stresset gjør ikke

tilstanden noe lettere, jeg gir meg selv bare unødvendig stress som gir utslag i kroppen. Det å gi seg

 selv tid, ro og lov til å fungere på sitt vis er vanskelig fordi man ikke da passer inn i miljøets

 lover & regler - man er ikke som alle andre. Det igjen gir en bare mer dårlig selvtillit,

min selvtillit er skrall selvom jeg later som at alt er i den skjønneste orden.

 Jeg begynner å bli litt lei av det, og det er slitsomt..

❅

Jeg lærte meg i vinter at hvis skal jeg være en omsorgsfull og kjærlig mor & kone da må jeg prioritere meg selv. Og det høres fryktelig egoistisk ut! Høres helt forferdelig ut... Men jeg ser jo resultatet av å ha så

høye forventninger til meg selv, jeg klarer aldri å fullføre de.. Jeg innså at min sårbarhet som

jeg alltid har sett på som min største svakhet kanskje var min styrke istede. Jeg er sårbar,

full av følelser og omsorg - det gjør meg sterk! Og nå renner det en tåre på mitt kinn for

minnene fra den dagen jeg forstod dette var så spesiell - og det var takket være

en hest som minnet meg om mine afghanske mynder. Er det mulig liksom??

Med et stort smil om munnen kan jeg si ja med trygghet og glede.

Den historien kommer kanskje til å skrive om en annen dag.

Den lærte meg så masse - så tror den burde fortelles.

❅

Nå har jeg skrevet det ned - alle tankene jeg har tenkt de siste dagene. Som sagt var jeg usikker på om det passer i en blogg, men denne bloggen er jo meg på alle måter. Og jeg er litt lei av den følelsen jeg får

 av å føles misforstått og ikke trodd på, dette gjelder leger og nav. Ikke alle leger, men de som tilbyr

 meg lykkepiller eller gå deg en tur som løsning, de hører ikke etter - og de gjør meg sinna! Jeg

vet at det er lett å si: kom deg ut, gå deg en tur - ikke sitt inne med tankene.. Tenk om det

hadde vært så enkelt.. Disse kommentarene gjorde at jeg har tvilt på meg selv i lang tid,

selvsagt var det bare meg som overdrev eller?? Lettelsen er stor når man finner ut

at alle disse ekstra plagene er en del av sykdommen fibromyalgi... - man mister

ord, man mister den viktige delen av søvnen som gjør at man føler seg uthvilt,

man mister  ofte all kraft i kroppen, man blir ofte deprimert, tung til sinns.

- alt hører til, det er en del av meg! Jeg kan klare å leve med det,

men klarer de rundt meg?

 ❅

Jeg ble medlem i norsk fibromyalgi forbund i dag... - det var på tide etter 20 år med disse smertene
 og problemene. Jeg registrerte meg og fikk tilgang til forumet der. Det var en rar følelse å lese om
andre sine hverdager - de ligner så på mine... Det er godt å se at man ikke er alene,
selvsagt vet jeg jo det :) - men det var godt å se det også! Noen ganger trenger
 man å prate med andre i samme situasjon, det er lettere for dem å forstå.
Man føler fort at ens venner har vanskelig for å sette seg inn i den
situasjonen, og man vil jo heller ikke plage dem. I dag har jeg
plaget dere, men dere bestemmer jo selv om dere gidder

 å lese hele veien ned, så jeg har faktisk ikke så dårlig

 samvittighet for det..... - så det så :)

- bildene er hentet fra google, jeg søkte på moments og plukket ut de bildene jeg likte -

Takk til deg som leste!

- i dag måtte det ut..

klem

- stinemor -